Denne teksten ble publisert 02.09.2025 hos Nettavisen:
https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/kritikk-mot-sametinget-jakten-pa-veto-stopper-utvikling/o/5-95-2596261
For sjøsamene og andre som bruker naturen til annet enn reindrift oppleves utviklingen i Sametinget som direkte truende.
John Arne Markussen er 2-kandidat for Nordkalottfolket i Sør-Norge ved høstens sametingsvalg.
Valgkampen har vist det med all tydelighet:
Sametingspresident Silje Karine Muotka og Norske Samers Riksforbund (NSR) gjør ingenting for å avkrefte inntrykket av at de er ute etter én ting – å sikre Sametinget vetorett i alle spørsmål om arealinngrep og naturressursforvaltning.
Konsultasjonsrett og medbestemmelse er ikke nok. Man ønsker retten til å si nei, uansett hva det koster for lokalsamfunn, arbeidsplasser og Nord-Norge.
Situasjonen er paradoksalt nok illustrert med at Sametinget midt i valgkampen har brukt millioner av kroner på en rettssak mot staten i Melkøya-saken – et forsøk på å få domstolene til å gi dem det politiske vetoet de ikke har fått gjennom politikk.
Og når man gikk på en stjernesmell i tingretten, anket man uten å blunke til lagmannsretten.
Og fortsetter å bruke fellesskapets penger i håp om å oppnå vetorett mot alt man ikke liker.
Fra medbestemmelse til veto
Sametinget har i dag en sterk konsultasjonsrett.
Staten, kommuner og fylkeskommuner må konsultere Sametinget «med sikte på enighet» i saker som berører samiske interesser.
Ordningen er ment å sikre dialog, kompromisser, og løsninger.
Men Muotka og NSR har gjort det klart at dette ikke holder. Konsultasjoner som ikke ender i enighet, er i deres øyne verdiløse.
Resultatet er at man ønsker å gå fra innflytelse til kontroll – fra dialog til vetorett.
I Sametingets sak mot staten i Melkøya-spørsmålet skinte det klart gjennom at man ikke lenger nøyer seg med å skulle konsultere om konkrete tiltak, men retter skytset mot framtidige, hypotetiske planer om hvordan strømforbruk skal håndteres.
Man ønsker vetorett mot det man kaller «kraftsuget», altså økt strømforbruk.
Små lokalsamfunn og familier rammes
Denne holdningen har praktiske følger.
Det er ikke bare store omdiskuterte prosjekter som Melkøya eller vindkraftutbygging som blir hjemsøkt av nei-maskinen.
Sametinget har motsatt seg infrastruktur som kraftlinjer og Nord-Norgebanen, men også små, godt forankrede lokale initiativ som er del av det grønne skiftet.
Man er gjerne kritisk til reiselivssatsinger og næringsarealer som kommunene selv ønsker for å skape vekst og arbeidsplasser.
Resultatet er at initiativer kveles og investeringer uteblir.
Konsultasjonsretten og retten til innsigelser rammer også privat eiendomsrett.
Dersom en privat grunneier ønsker å sette opp en hytte, et tilbygg eller til og med en platting i områder som er regulert som LNFR-arealer (landbruk, natur, friluftsliv, reindrift), kan prosjektet bli stanset dersom reindriften påberoper seg skade.
Små lokalsamfunn og vanlige familier møter en vegg når reindriftshensyn brukes til å blokkere utvikling.
I kommuner som Tana, Nesseby og Porsanger har Sametinget vært kritiske til hyttefelt og reiselivsanlegg som lokalsamfunnene selv ønsker for å skape vekst.
Til og med et vannverk for innbyggerne i Forfjord, Medby og Fornes i Andøy kommune i Nordland har man hatt innsigelser imot fordi det ikke passet reindriften.
Rettssaker som politisk strategi
Veto-drømmen drives ikke bare gjennom konsultasjoner. Den er nå flyttet inn i rettssalene som politisk strategi for å framtvinge en vetorett mot alt man ikke liker.
Når Sametinget opptrer som en nei-maskin, skapes et klima av mistillit – både mellom Sametinget og myndighetene, og innad i det samiske samfunnet.
Rettighetskampen oppfattes ikke som et fellesprosjekt for alle samer, for samisk kultur og språk, men som et redskap for å blokkere utvikling.
For sjøsamene, for de som bruker naturen til annet enn reindrift og de som driver småskala næringsvirksomhet oppleves utviklingen som inngripende og direkte truende.
Situasjonen svekker tilliten til Sametinget.
I stedet for å være en positiv kraft som bygger fellesskap og gode lokalsamfunn, står man nå igjen med et folkevalgt organ som ikke gjør noe som helst for å dempe konfliktnivået som har utviklet seg i store deler av Nord-Norge.
Låst inne i en ideologisk skyttergrav
Det er denne situasjonen årets sametingsvalg dreier seg om.
Sametinget skal ha medbestemmelsesrett og innflytelse, men ikke vetorett.
Vi trenger et sameparlament som søker løsninger, ikke konfrontasjon – som ser hele mangfoldet i det samiske samfunnet, og ikke bare reindriften.
Sametingets styrke ligger i muligheten til å være en troverdig og konstruktiv dialogpartner.
Det forutsetter at velgerne sier nei til veto-strategien og et regime som er låst inne i en ideologisk skyttergrav der man bare ser fiender når man løfter nesa over grøftekanten.